En tankeferd om universet

Jeg har alltid vært interessert i astronomi. Det er veldig spennende hvor mye som finnes i rommet. At jorda er en liten planet, at sola er ei stjerne, at det finnes forferdelig mange stjerner i vår galakse, og en haug av galakser i universet. Det har alltid fasinert meg når jeg har fått se en komet dekorere himmelen så vakkert... den lyser opp når den ferdes mot sola og får en ekstremt lang hale. Rart at kometer egentlig bare er en veldig stor og møkkete snøball...

Det hender jeg får litt vondt i magen av å tenke på rommet også. Det føles for meg skummelt at det er så STORT. Selv om det finnes supernovaer, stjerner, astroider osv som er vanvittig store... så er det likevel vanvittig mye tomrom der ute! Bare mellom våre kjente planeter i solsystemet er det mye tomrom i mellom, så det er ikke så rart at det er lenge siden en asteroide klarte å treffe oss... planeten vår er ganske liten midt i alt tomrommet. Og tenk for en fart det er på gjenstandene der ute! Planeter, asteroider, stjerner og galakser beveger seg i en enorm fart... så på en måte er det også rart at jorda slipper unna gjenstandene hver dag, og fortsetter sin "fredelige" ferd rundt stjerna si;-)

 Også er det rart å tenke på at forskere/astronomer har funnet ut at universet har eksister rundt... hm, var det 14 mrd år eller noe... da har de regnet ut fra de stjernene aller lengst ut i universet, de eldste (visste ikke at de klarte sånt...) og regnet inn mot et gitt sentrum i rommet. Men hva er da bortenfor de eldste stjernene LAAAANGT der ute... en vegg? En annen dimensjon? Eller er rommet kanskje bare en veeeldig stor evig sirkel? Alt dette gir meg litt følelsen av ensomhet og redsel... at vi liksom bare ferdes rundt på en "steinplanet" rundt ei stjerne i en galakse i rommet... da kjenner jeg det stikker i magen og jeg føler litt sånn meningsløshet. Kanskje det er derfor så mange ikke snakker og interesserer seg for universet... det det røsker kanskje litt i det trygge livet vi har... men universet er der hele tiden... Jorda blir både veldig verdifull og veldig ubetydelig... Det kan dukke opp plagsomme spørsmål og tanker som; meningen med livet/hvorfor er vi her/er det bare her det er liv/er det tilfeldig/er vi tilfeldig/er universet evig/kan noe være evig. Mennesket klarer vel ikke forstå begreper som evig og ingenting... Vi baserer tross alt livet vårt på rammer som tid og rom. Dette er iallfall tanker jeg får (og håper jeg ikke er helt alene om;-) når jeg lar tankene løpe løpsk... det er vel da det er lurt å bare ta seg en joggetur;-)

Mange rare tanker;-)

Det er jammen både slitsomt og spennende å være i permisjon. Vesla gjør nye , rare, søte ting hver eneste dag. Hun gjør også irriterende og slitsomme ting, men de førsøker jeg å legge i bakgrunnen;-) Det er fantastisk godt å ha pappan hjemme i permisjon også, all ære til alenemødre for å si det sånn... Men sannelig er de små noen store undre.

Det å ha ei lite jente tar stort sett all energi og oppmerksomhet. Jeg merker jeg setter så mye mer pris på å se en film, duppe av midt på dagen, gå ut og spise middag, eller bare lese et par sider i ei bok... de tingene er luksus nå for tida, og derfor nyter jeg dem veldig også. Livet settes i perspektiv når det blir født et nytt menneske, særlig når det er ens eget barn... merker selv at jeg har hatt både spennende og slitsomme tanker etter at jeg fikk vesla. Det hører visst med det å få barn. Tanker om livet, døden, menneskets utvikling, universet, hvor små vi er, hvor store vi er, hvor smarte vi er, hvor dumme vi er, hvor mange vi er, hvor sårbare vi er, hva vi består av osv osv. Jepp da, mye tanker oppi mitt hodet det siste halve året, hehe. Noe spennende og noe skremmende. Har snakket masse om dem til mine nærmeste og også noen "profesjonelle" bare for å få bekreftet at jeg ikke begynner å bli sinnsyk;-) "Det der har jeg aldri tenkt på, så spennende tanke!" hører jeg ofte... så selv om de kan være slitsomme så er det artig at folk begynner å fundere litt selv også av å høre på "gale" meg. Det sies at de som er redde for å bli sinnsyke, aldri blir det, mens de som faktisk er sinnsyke, de innser det aldri...

Uansett, det er viktig å vite at en ikke er alene. Det er alltid flere som har liknende bekymringer, redsler, angst for ting osv. Akkurat som mange kan le av det samme, kan mange gråte eller bli redde av det samme. Jeg har brukt min ledige tid (ja, det er lite fritid, men det er utrolig hvor mye en rekker når barna dupper av en time) på å lese "positive" bøker. Noe av det mest interessante jeg har lest... ja, det er tre hovedting tror jeg...

1) Lev i nuet! Det er ikke tull. Jeg har hørt det så lenge jeg kan huske, men aldri virkelig tenkt over det. Vi lever HER og NÅ. Vi kan kun være ett sted av gangen, og vi trenger aldri å takle noe mer enn det som skjer akkurat NÅ. Fortiden og framtiden... det er bare i hodet. Fortiden er over og bak oss, og det er ikke der vi trenger ha vårt fokus. Framtiden er et mysterium, den er bare en tanke, den eksisterer ikke. Lev NÅ, nyt det, og stol på at du takler det som måtte hende i framtiden. Jeg bruker iallfall masse energi på å planlegge framtiden (feks morgendagen), og bekymre meg om sykdommer, dødsfall som kommer en dag osv... jeg må gi slipp på det... det som skjer det skjer, og jeg skal takle det NÅR det skjer, ikke nå. Jeg trenger KUN å ta meg av nuet.

2) Tenk positive tanker! Hehe, dette har jeg også hørt fra hundrevis av mennesker. Det er ikke svada, det er sant. Tankene våre former livene våre. Vi føler det vi tenker. Det har jeg erfart mange ganger. Tenker jeg neg.tanker blir jeg negativ, bekymret, redd osv. Tenker jeg enkle og gode tanker, kjenner jeg meg litt piggere med en gang. Det er selvsagt vanskelig når det hender vonde ting. Det er absolutt lov til å være sint, gråte, såret osv. Poenget er at vi mennesker sier mye negative ting til oss selv i hodet hver dag... vi kritiserer oss selv, og er vår egen værste fiende. Det synes jeg er leit å tenke på. Jeg vil jo ikke være slem mot meg selv. Det handler altså om å være sin egen bestevenn, og si til seg selv i speilet (feks dersom en har litt dårlig selvbilde): "Lene, jeg er glad i deg, og jeg aksepterer deg akkurat sånn som du er". Og når ting går dårlig og tårene kommer, klare å si "Lene, jeg er glad i deg likevel". Ojoj, det er tøffe greier... ikke enkelt.

3)Avledning... altså, når jeg tenker skumle ting, tanker som gjør at pulsen stiger og jeg kjenner meg engstelig... da avleder jeg hjernen! Trene, danse, synge litt, leke med vesla, vaske opp... hva som helst, bare ikke sitt eller ligg og bare kvern mer og mer oppe i hodet. Gi hjernen litt pause. Når en er vant til å tenke bestemte tanker som gir skremmende eller vonde følelser, så er det fordi at hjernecellene er vant til å kommunisere akkurat de tingene. Jeg gjør det altså selv, jeg skaper de leie følelsene ved å la hjernen jobbe og jobbe med dem. Da tror liksom hjernen at "sånn skal det visst være, det er dette Lene vi tenke og føle, da jobbe jeg ut fra det". Hehe, morsomt å gi hjernen en stemme;-) Uansett, når jeg da avbryter tanken og gjør noe annet... vips, så blir hjernen litt sjokka et øyeblikk... "hm, hva skjer, dette er noe nytt og positivt!" Dette jobber jeg mest med for tida; avlede de leie tankene og gjøre noe annet, pluss tenke gode tanker.
Jepp da, såre enkelt, ikke sant;-)
Det enkle er faktisk ofte det beste...

Oppgave til deg som tenker dumme ting om deg selv:
Følg litt med på det du lar deg selv tenke en dag... hvor ofte tenker du neg.ting om deg selv eller livet ditt? Hvor ofte sier du gode, snille ting til deg selv?
Jeg ble overrasket over hvor mye negative tanker som ferdes i hodet mitt i løpet av en dag... ikke rart ting føles litt trått av og til da...